Hjelpetiltak må forsøkes!

Jeg bistod nylig foreldre i en sak for fylkesnemnda for barnevern, der nemnda kom til at den ikke skulle ta kommunens forslag om omsorgsovertagelse til følge. Det var forsøkt hjelpetiltak i hjemmet. Kommunen ville ikke forsøke det videre. De foreslo at barnet heller skulle flytte i fosterhjem. Foreldrene ønsket å fortsette med hjelpetiltak i hjemmet. De anførte at omsorgen ville være god nok om de fikk hjelp i hjemmet. Nemnda var enig med foreldrene i det.

Bekymringen i saken var hovedsakelig knyttet til foreldrenes manglende oppfølgning av barnet. Det hadde vært prøvd hjelpetiltak i hjemmet, men barnevernet hadde avsluttet dem. Det var også problemer knyttet til økonomi som hadde medført at de måtte flytte fra boligen.

Fylkesnemnda bestemte at omsorgen ikke skulle tas over fordi bekymringene kunne avhjelpes ved frivillige hjelpetiltak. Det ble vist til at hjelpetiltakene måtte koordineres bedre og at barnevernet også burde trå til med økonomiske hjelpetiltak, slik som støtte til barnehageplass og bostøtte.

Om barnevernet mener at omsorgen ikke er god nok og vil ta over omsorgen, er det en forutsetning at hjelpetiltak ikke fungerer. Dette følger direkte av lovteksten (barneverntjenesteloven § 4-12) Det er ikke nok for kommunen å vise til at de har hatt inne tiltak. Hjelpetiltak må også vurderes i et helhetlig perspektiv. Om ikke et tiltak fungerer alene, må det vurderes om en skal sette inn andre tiltak. På dette punktet hadde barnevernet sviktet i den aktuelle saken. De hadde ikke sett tiltakene i en sammenheng. Både foreldreveiledning og økonomiske støttetiltak måtte vurderes, anbefalte fylkesnemdna i den aktuelle saken.

Barnevernslovens forarbeider legger til grunn at man ikke kan la være å iverksette hjelpetiltak uten at det er nytteløst å forsøke dette. Av forarbeidene fremgår det at;

Komiteen mener det er viktig å understreke at hjelpetiltak i hjemmet alltid skal vurderes, før mer omfattende tiltak igangsettes. Manglende ressurstilgang på tiltakssiden, må ikke få som konsekvens at barn flyttes ut av hjemmet. Hjelp skal primært gis i hjemmet, og plassering skal være siste alternativ. Komiteen slutter seg derfor til departementets presisering av at bruk av tvang bare skal være aktuelt dersom hjelpetiltakene ikke fører fram, eller det må anses som nytteløst å forsøke med slike tiltak.

I prop 72 L (2014-2015) er også hjemmelen til å pålegge hjelpetiltak utvidet. Den omfatter nå flere typer tiltak, og  terskelen for å pålegge tiltak er senket. Bakgrunnen for dette er å forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.

I barnevernsaker er det minste inngreps prinsipp et sentralt moment. En skal ikke overta omsorgen fordi barnevernet bare synes at den ikke er god nok.

Avgjørelsen i den aktuelle saken er et godt eksempel på at det er ikke tilstrekkelig for barneverntjenesten å si at hjelpetiltak er nytteløst fordi at de ikke har fungert godt nok over tid. Det må stilles spørsmålstegn om barnevernet har valgt egnede hjelpetiltak og om de har koordinert hjelpetiltakene godt nok. Om hjelpetiltakene kunne vært bedre, så kan det ikke hevdes at de vil være nyttesløse.

Ta gjerne kontakt om du har spørsmål om barnevern.

Hei! Velkommen til rettshjelpsadvokaten. Har du erfart noe lignende, vil jeg gjerne høre fra deg.

Powered by WordPress.com. Tema: Baskerville 2 av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: