Barnevernets mange hatter – uavhengighet og beslutninger i barnevernet

I en barnevernssak kan en og samme person være den som undersøker, beslutter, snakker med barnet, fosterhjemmet og foreldrene. Den samme personen forklarer seg for fylkesnemnd og domstol i saker om omsorgsovertakelse. Det kan gå på bekostning av en uavhengig og objektiv prosess. Jeg, advokat Arild Almklov har bistått mange foreldre som har blitt fratatt omsorgen for barna sine. I denne artikkelen gjør jeg noen refleksjoner rundt prosessen som skjer i barnevernet i forkant av en omsorgsovertakelse. Jeg stiller spørsmål ved uavhengigheten til de som gjør vurderinger og beslutninger. Jeg sammenligner prosessen med den vi har i straffesaker fordi jeg mener at en prosess som kan føre til at foreldre blir fratatt omsorgen for barna sine, bør være like uavhengig, objektiv og sikker som den vi har når vi skal idømme noen straff.

I politiet er etterforsker og påtaleansvarlig ikke den samme

Når en anmeldelse kommer inn til politiet, blir den først etterforsket av en etterforsker, før det bli opp til en påtalejurist å beslutte om saken skal fremmes for domstolen. Det sikrer at saken blir vurdert av en nøytral og objektiv person som ikke har noe forhold til noen av partene. I barnevernet fungerer det ikke slik.

Når en bekymringsmelding kommer inn til barnevernet, vil en saksbehandler få jobben med å undersøke om det er grunn til bekymring. Den samme saksbehandleren vil vurdere om det skal settes inn frivillige hjelpetiltak i hjemmet eller om det er nødvendig at det offentlige overtar omsorgen. I mange tilfeller blir selve gjennomføringen av hjelpetiltakene satt ut til andre, men ikke alltid. Det kan gjerne være saksbehandler som står for veiledning i hjemmet, hjemmebesøk osv. Det kan ikke være lett å ta i mot hjelp av en som har myndighet til å beslutte at barnet skal bli tatt fra deg. For å kunne ta i mot hjelp i hjemmet, må man kunne være åpen om problemene og erkjenne et behov for hjelp. Det å si fra at man ikke strekker til som forelder, til en som har myndighet til å beslutte at barnet skal bli tatt fra deg, er noe som sitter langt inne for de fleste. Det er grunn til å tenke seg at hjelpen ville ha fungert bedre om hjelperen ikke også skulle vurdere omsorgen og ta den endelige beslutningen på om man er en god nok forelder.

Uavhengigheten svekkes over tid

Når en sak om omsorgsovertakelse kommer opp i nemnda, vil den ha pågått i barnevernet over tid. Barnevernet har tre måneder på seg til å undersøke. Ofte blir det også forsøkt frivillige hjelpetiltak først. Saken kan dermed ha vært i barnevernet i både et og flere år. Det er naturlig at man blir personlig involvert når man jobber med en sak over så lang tid. Da forsvinner objektiviteten.

De færreste endrer standpunkt når de først har gjort seg opp en mening. Slik er det også med saksbehandlere. Det ligger i menneskets natur å holde fast ved den meningen man har gjort seg opp tidlig i saken. Observasjoner blir dermed gjort i lys av denne oppfatningen. Muligheten for foreldrene til å renvaske seg fra en mistanke blir dermed mindre ettersom tiden går. Forsøkene på frivillige hjelpetiltak blir bekreftelser på det standpunktet man allerede har, fremfor å være reelle forsøk på å hjelpe familien i hjemmet.

Det er ikke uvanlig at det oppstår personlige konflikter mellom saksbehandler og foreldre. Det kan lett påvirke både partsforklaringen for nemnda og vurderingsevnen. Barnevernet forlater sin rolle som offentlig, objektiv part, blir personlig og fører saken for nemnda slik det gagner deres sak. Dette står i sterk kontrast til påtalemyndigheten, som har plikt til å fremlegge alle sider av saken, også de som styrker den privates sak.

Den som tar imot forklaringen bør være uavhengig

I politiet vil det gjerne være flere politietterforskere i samme sak. Ofte er det ulike personer som avhører siktede og fornærmede i en alvorlig straffesak. Det sikrer at den som tar i mot forklaringen er uavhengig og fri for oppfatninger om sakens parter.

I barnevernet vil ofte en og samme saksbehandler være kontaktperson for fosterhjemmet, barnet og foreldrene. Forklaringene blir forstått og tolket ut fra den bakgrunnskjennskapen vedkommende har fra før. Har saksbehandler fått en annen versjon fra annet hold, blir det vanskelig å bli hørt med sin versjon. Det strider med retten til kontradiksjon, som innebærer at alle parter har rett til å uttale seg om de bevisene som foreligger.

Fosterhjemmets rolle

Fosterhjemmet er den gode hjelperen. Det er gjerne personer med kompetanse og erfaring med barn. Fosterhjemmet har gjerne mye til felles med saksbehandler. Ikke sjelden har de bakgrunn som ansatt i barnevernet. De har faglig autoritet og er lette å kommunisere med. I motsetning til foreldrene, som ofte har en interesse av å ikke kommunisere for mye med saksbehandler, vil fosterhjemmet være tett på. Det gjør at fosterhjemmets oppfatninger får stor plass. Det er vanskelig å ikke få sympati for hva de måtte mene. Det er lett å se for seg at saksbehandlers vurdering vil farges av det fosterhjemmet mener. Fosterhjemmet formidler sine observasjoner av barnet etter plasseringen. De tolker barnets atferd ut fra sitt ståsted. Fosterhjemmenes interesse varierer, men veldig mange fosterhjem har et ønske om å beholde barnet. Det er naturlig at det vil påvirke hva de observerer og bringer videre til saksbehandler.

Lovgiver har ikke gitt fosterhjemmet partsstatus i saker om omsorgsovertakelse. Dette er fordi det ikke er avgjørende for om et barn skal forbli i hjemmet, hvorvidt det kunne hatt det bedre i et annet hjem. Det avgjørende i en sak om omsorgsovertakelse er om barnet blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt i hjemmet. Derfor har lovgiver ikke gitt fosterhjemmet en stemme. I praksis har de likevel betydelig påvirkningskraft. Fosterhjemmet har tett kontakt med saksbehandler og mye sympati. Sammen med et sterkt ønske om å få beholde barnet, kan deres uttalelser bli avgjørende.

Samtaler med barn

Samtidig som at saksbehandler skal snakke med foreldrene, dra på hjemmebesøk og snakke med fosterhjemmet, skal de ofte snakke med barnet. Barnevernet plikter å innhente barnets mening. Det gjør de gjennom saksbehandlers samtaler med barnet. Igjen er det en person som i stor grad har gjort seg opp en mening om saken, som får ansvaret for å innhente og overbringe nøytralt og objektivt hva barnet mener. Når vi vet at barn ofte forklarer seg til en voksen ut fra hva de tror den voksne vil høre, gir dette rom for feil. Barnet forklarer seg til en voksen som representerer et bestemt syn. Barnet vil ofte ha fått med seg hva barnevernet mener. Kanskje vet barnet at saksbehandler mener at barnet må flyttes ut av hjemmet. Konflikten mellom foreldrene og saksbehandler er lett å få med seg. Terskelen for å si fra om at det ikke er enig med saksbehandler, kan da bli høy. At barnet en uke før saken skal opp får snakke med en talsperson som er oppnevnt av nemnda, endrer ikke mye. Da har saken allerede versert lenge, beslutningen til barnevernet er tatt og barnet gjentar kanskje bare de uttalelsene det har gitt før.

Barnevernets forhold til advokaten

Når barnevernet har besluttet omsorgsovertakelse mot foreldrenes vilje, blir saken overført til barnevernets advokat, som får i oppdrag å føre saken for fylkesnemnda. Advokaten vil gjøre en rettslig vurdering av om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, men vurderingen vil måtte basere seg på den informasjonen barnevernet har. Barnevernet står fritt til å bestemme hvilken advokat de skal bruke, så om advokaten er uenig, kan de finne en annen. Barnevernet vil få en vurdering av advokaten, men de er altså ikke forpliktet til å følge advokatens råd om advokaten mener at lovens vilkår for omsorgsovertakelse ikke er oppfylt. Dermed blir det i realiteten barnevernet som står for beslutningen. Slik er det ikke i politiet. En polititjenestemann kan ikke gå til en annen påtalejurist om han ikke får det svaret han vil ha.

Fylkesnemndas forhold til barnevernet

Fylkesnemnda er det organet som skal kontrollere om det er rettslig grunnlag for en omsorgsovertakelse mot foreldrenes vilje. Før den fatter en avgjørelse, vil Fylkesnemnda høre partene. Både foreldre, barnets talsperson og saksbehandler vil forklare seg for nemnda. I bevisvurderingen vil barnevernets observasjoner veie tungt. Tilliten til barnevernets saksbehandler, som en profesjonell og uavhengig part er stor. Dersom saksbehandleren har observert et dårlig forhold mellom barn og forelder, vil det bli lagt vekt på. Barnevernets saksbehandler forklarer seg som en fagperson og det gir bevismessig tyngde. At en enkelt person gis så vidtomfattende myndighet overfor et annet enkeltmenneske, er bekymringsfullt. Det åpner for maktmisbruk. En kan tenke seg at en personlig feide kan føre til urimelige utfall. Det bør det ikke være rom for i en rettslig prosess. Den bør sikre at beslutningen blir fattet på et mest mulig riktig grunnlag. Hadde ansvaret for saken blitt delt mellom flere, ville det vært mindre rom for feil.

En kommentar om “Barnevernets mange hatter – uavhengighet og beslutninger i barnevernet

Legg til din

Hei! Velkommen til rettshjelpsadvokaten. Har du erfart noe lignende, vil jeg gjerne høre fra deg.

Powered by WordPress.com. Tema: Baskerville 2 av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: