Lagmannsretten ga prostituerte redusert oppreisning etter voldtekt

Høyesterett opphevet nylig en dom fra Gulating lagmannsrett der to prostituerte hadde fått 50 000,- og 100 000,- i oppreisning. Betydelig mindre en det normale som er 150 000,-. Høyesterett har tidligere bestemt at dette kun kan gjøres om det foreligger “særlige grunner“. I de fleste tilfellene denne regelen blir brukt er det for å justere oppreisningen oppover, ikke nedover.

Høyesterett sa dette om lagmannsrettens reduksjon;

Lagmannsrettens begrunnelse er knapp – og det er ikke klart hvilke særlige omstendigheter det vises til. Dersom lagmannsretten mener at prostitusjonsvirksomhet generelt er en særlig omstendighet som tilsier reduksjon av oppreisningserstatning ved voldtekt, er dette uttrykk for en uriktig rettsanvendelse. Dersom det er konkrete forhold hos den enkelte fornærmede lagmannsretten har ment, kommer dette ikke tilstrekkelig klart frem av begrunnelsen. Lagmannsrettens begrunnelse er dermed så mangelfull at det ikke er mulig å vurdere om lagmannsrettens lovanvendelse er riktig.

Det var altså en manglende begrunnelse som var årsaken til at høyesterett opphevet dommen. Men Høyesterett gir klart utrykk for at det ikke er greit om det var det at kvinnene var prostituerte som var grunnen til reduksjonen.

Ut fra det som lagmannsretten skriver om straffeutmålingen at det ikke er noen grunn til å gå bort fra lovens minstestraff på fengsel i 4 år synes det rart hvilken begrunnelse de hadde for å redusere oppreisningen. Gulating lagmannsrett får i midlertid en ny mulighet til å rette opp i dette nå.

Det skal mye til for å fravike den norm som er satt for oppreising for voldtekt. Grunnen til dette sa høyesterett noe om i Rt. 2011 side 743;

Man anså det som en klar fordel for fornærmede at spørsmålet kan avgjøres i straffesaken etter en noenlunde enkel behandling; dette er en praktisk fremgangsmåte, som også innebærer at fornærmede slipper risikoen for kostnader og for påkjenninger utover de som allerede ligger i behandlingen av straffesaken. Jeg finner det uten videre klart at disse argumentene i hvert fall har samme vekt i dag, og at den praksis som ble innledet ved dommen i 1988 bør videreføres.

Dette er en erkjennelse av at alle voldtekter er alvorlige uansett hvordan det har skjedd. Unntaket er om det er noe spesielt som gjør at det er særlige grunner for å fravike normen – som f.eks at offeret er mindreårig. Andre grunner kan være at det var flere gjerningsmenn, at det gjelder flere voldtekter. Vanskeligere blir det å tenke seg særlige grunner for at oppreisningen skal reduseres. Dersom noen kjenner til noen slike tilfeller ønsker jeg å høre om det.