Foreldreansvar – felles eller alene?

Mange lurer på om de skal velge delt eller felles foreldreansvar. For å ta stilling til det er det viktig å vite hva foreldreansvar innebærer.

Barneloven § 30 lyder slik:

§ 30 Innhaldet i foreldreansvaret.

 Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlige tilhøve innenfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Har foreldra sams foreldreansvar, skal dei ta avgjerdene saman. Foreldreansvaret skal utøvas ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Hva betyr foreldreansvaret?

Loven gir en definisjon på foreldreansvaret – det er en plikt som må utøves. Det betyr at den som har forelderansvaret plikter å utøve disse pliktene. plikter.

Foreldreansvar er en plikt. Det er en plikt til å sørge for at barnet får de rettigheter barnet har. Det inkluderer retten til samvær, retten til oppfostring og retten til å bli forsørget.

Det er en plikt som må utøves, det er ikke en rettighet man har.

Pliktene som beskrives i § 30 skal utøves i samsvar med barnets interesser og behov.

Det omfatter at barnet har rett til omsorg, omtanke og tilfredsstillelse av behov for kjærlighet, trygget, oppmerksomhet, stell, pleie, tilsyn, muligheter for lek, hjelp til lekser, stimulering osv. Plikten til å utøve omsorg omfatter også å gi barnet veiledning i forhold til disse tingene.

Foreldreansvaret er også en plikt som må utøves. Det er en plikt til å ta avgjørelser for barnet. Plikten omfatter det å ta avgjørelser i forhold til personlige forhold. Det er i forarbeidene gitt eksempler på hva dette innebærer, se NOU 1977 side 123; ”bla vergemål, medisinsk behandling, utstedelse av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til ekteskap, samtykke til innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep og flytting utenlands.”

Noen av disse er ikke alltid aktuelle, men forhold som gjelder skole og medisinsk behandling er plikter som er aktuelle hele tiden.

Foreldreansvaret er derfor en plikt som må utøves og det er helt klart en aktiv plikt. Om ikke denne utøves aktiv så forsømmer man den plikt foreldreansvaret er.

Å ha foreldreansvar er ikke det samme som å ha rett til å få informasjon om barnet. Selv om en forelder ikke har del i foreldreansvaret, har forelderen rett til informasjon om barnet. Det følger av barneloven § 47. Informasjonsretten mener å likebehandle foreldrene selv om ikke de har begge del i foreldreansvaret. Det kan ses slik at mens § 30 gir foreldene en aktivitetsplikt gir § 47 foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret en informasjonsrettighet.

Når det kreves endring av foreldreansvaret – hva er regelen da? 

Reglene om foreldreansvar legger i utgangspunktet til grunn at foreldene bor sammen og utøver dette sammen. Når ikke dette er tilfelle og en av dem heller ikke bor sammen med barnet, må det vurderes om foreldreansvaret kan fungere på samme måte som om foreldrene bodde sammen. Om ikke så må det eventuelt gjøres endringer.

Om foreldrene bor i nærheten og kommunikasjonen fungerer godt og kontakten med barnet er omfattende fungerer delt foreldreansvar.

Høyesterett har i Rt. 2003 side 35 lagt til grunn følgende vurderings norm;

”I dag er regelen ved samlivsbrudd således felles foreldreansvar med mindre særlige grunner tilsier at den ene av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene. En mor eller farvil ikke få foreldreansvaret alene bare fordi vedkommende motsetter seg felles foreldreansvar. Avgjørelsen må treffes ved en konkret vurdering hvor det enkelte barn interesser og behov står i fokus.”

Barnet saken gjaldt hadde fast bosted hos mor. Far hadde vanlig samvær. Barnet hadde autisme og det var konflikt mellom foreldre. Mors helse var også svekket og dette ble også vektlagt.

Dommen ble fulgt opp i Rt. 2010 s. 216 som i tillegg til foreldreansvaret også omhandlet spørsmål om fast bosted og samværsrett for en sju år gammel jente.

Utgangspunktet Høyesterett tok var at når mor i saken hadde hovedansvaret for barnet alene måtte foreldreansvaret følge dette og dette var til barnets beste i denne saken. Dersom barnets beste vurderingen skulle tilsi noe annet så måtte det være avgjørende.

Dommen viste til uttalelse i teorien som fremhevet at i tilfeller hvor det aldri hadde vært samliv mellom foreldrene, og barnet hadde fått en fast tilknytning til den ene av foreldrene, sammenholdt med vesentlig dårligere kontakt med den andre, så skulle det mye til for å gi den andre forelderen del i foreldreansvaret.

Det som var avgjørende var at Høyesterett la vekt på at forholdet mellom foreldrene var meget anstrengt, og at et felles foreldreansvar trolig ville øke konfliktnivået. Det ble også lagt vekt på at en meningsfull utøvelse av foreldreansvaret tilsa at det forelå en nærmere kontakt mellom faren og datteren enn hva tilfellet var her. Det fastsatte samværet i saken, seks timer én gang i måneden, la heller ikke opp til kontakt av en slik art og omfang at foreldreansvaret kunne bli utøvd på en meningsfull måte. Konklusjonen ble at moren fikk foreldreansvaret alene

Høyesterett fulgte opp denne avgjørelsen igjen i Rt. 2011 s. 1572 som gjaldt foreldreansvar og samvær for to gutter på fire og åtte år. Guttene hadde hele livet bodd sammen med moren.

Foreldrene hadde aldri levd sammen, og forholdet hadde vært uregelmessig. For spørsmålet om foreldreansvar tok Høyesterett utgangspunkt i at spørsmålet om faren skulle få del i foreldreansvaret, måtte baseres på en konkret helhetsvurdering hvor det enkelte barns interesser og behov sto i fokus. Om gjeldende rett uttalte den så:

”I rettspraksis er det lagt til grunn at regelen ved samlivsbrudd er felles foreldreansvar med mindre særlige grunner tilsier at en av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene, Rt-2003-35 avsnitt 33. Dersom foreldrene aldri har bodd sammen, eller ikke har bodd sammen i barnets levetid, har man derimot foretatt en totalvurdering av hva som er til barnets beste uten å ta utgangspunkt i en regel om felles foreldreansvar, jf. Rt-2010-216 avsnitt 47 og HR-2011-2229-A. Etter mitt syn bør vurderingen være den samme i et tilfelle som her hvor partene aldri har vært gift eller samboere, selv om de har vært mye sammen i perioder”

I den konkrete vurderingen la Høyesterett vekt på den sakkyndiges uttalelse, som pekte på store samarbeidsproblemer mellom mor og far. Retten uttalte at den fant det klart at faren ikke burde få del i foreldreansvaret, særlig basert på foreldrenes vanskeligheter med å samarbeide og barnas sårbare omsorgssituasjon. Anken over at moren var tilkjent foreldreansvaret alene, ble dermed forkastet.

Felles foreldreansvar ansees fortsatt som den beste løsningen for barnet i slike tilfeller, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Dersom en av foreldrene ikke har hatt del i foreldreansvaret, og aldri har bodd sammen med den andre forelderen eller barnet, vil imidlertid ikke dette utgangspunktet gjelde. Da foretas det en mer åpen vurdering av hvilken løsning som vil være til barnets beste, og det er større rom for å konkludere med at bare den ene forelderen skal ha ansvaret.